Farvel 2016

Siste dagen i 2016 er her! Eg vil nesten seie omsider. Eg kan ikkje komme på eit år som har herja meir med oss enn akkurat dette. Vi har mange gode minner også, sjølvsagt har vi det, men når eg tenkjer tilbake er der dessverre de tunge minnene som sitter hardt i.

Det er ikkje året sin feil. Det vart berre litt masse samla saman på eitt år. Noko er vår eigen skuld, noko var vi berre på sidelinja til, men gjorde minst like vondt. Vi har lært, men eg skulle ønske at nokon av lærdommane framleis var gråområder. Områder der ein i samtale med andre kan seie "beklager, dette veit eg ingenting om." Men året har gitt oss erfaringar som gjør at vi plutselig veit fordi vi har vore der og kjent på det.

Eg har så trua på 2017! Det vi har lært av situasjonar vi sjølv, med all mogleg positivitet, ønske om forbetring og livsgnist, har satt oss sjølve i - skal vi ta med oss. Vi har snakka så masse om dette i desember, og har laga eit godt nyttårsforsett som vi trur skal gjøre at vi om eit år; siste dagen av 2017; jubler "FOR EIT ÅR!" 2016; du har dratt oss igjennom driten på for mange områder. Vi er klar for noko anna. Vi har lært.

Eit dikt eg har lest fleire gongar i haust, og som eg berre elsker (og som har gitt realitetsorientering i tunge perioder) skal få avslutte dette året her inne.


Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjul i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst.
      Hvem sa det?
      Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene våre var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
     Hvem sa det?
     Hvor hadde vi det fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? At nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen.
     Ja, hvem sa det?
     Hvor i all verden hadde vi det fra?

                                                        Kolbein Falkeid