Lyderhorn i snø og liten kuling

I dag er det bursdagsfest for 9-åringen vår - og eit utall browniesmuffins og fleire kilo popkorn skal produserast! Lang unna er denne dagen - som var i mars - da vi gjekk på Lyderhorn saman med speidergruppa som storebror er med i og mannen leiar for. Hadde det vore kun oss sjølve hadde vi nok ikkje gått - men delt sorg er halv sorg - så opp vi gjekk!

Vi var vel rundt 40 sprekingar som trossa begynnande tåke og drittvær og trakka oss veg! Storebror hadde funnet fram supergiret og var fremst i gjengen nesten heile vegen. Lillesøster trengte meir motivasjon. Da vi kom opp på sjølve ryggen var det veldig isete, og det var her vinden tok oss skikkelig! Innimellom hadde vi så masse motvind at det vart vanskelig å puste.

Eg fikk knapt nok tatt nokon bileter på vegen opp. Lillesøster skulle godsnakkast med, og eg måtte holde eit halvt auge på storebror som sprang inn i tåka foran oss. Rett før toppen tok mannen seg av lillesøster og eg tok igjen speidaren vår slik at han skulle vere ekstra forsiktig opp den siste oppstigninga til toppen. Her er det blank stein (les: is) og eit langt fall ned om ein skulle vere uheldig å skli. Men det gjekk fint - og oppe var vi!

Etterkvart kom også lillesøster og vi fant ein lun stad under nokon trær der vi kunne slå oss ned og spise lunch. Vi var ganske badass heile gjengen på dette punktet, men vi var slitne etter å ha gått i motvind heile vegen. Medan vi satt der begynte det også å snø, noko som gjorde tilbaketuren ekstra spanande sidan vi no ikkje kunne sjå kvar det var is.

Av og til er kakaoen ekstra god!

Slik sår det ut da vi sklei nedover fjellsida.No hadde vi medvind - det var fint - det gjekk fort nedover til bil og heim til varmt hus. Eg var kald resten av dagen etter denne turen, men åh kor stilig det var å gjøre det!