Opplæring i ironi

Mannen, lillesøster og eg køyrte bil til lillesøster si dansetrening ein dag i haust. Vi bruker å gå, men denne dagen måtte eg og mannen eit (av millioner) oppussingsærend medan ho var på dans.

Lillesøster: Denne veien liker ikke mamma å kjøre.
Mannen: Kvifor ikkje?
Lillesøster: Fordi dette er veien bussen kjører. Og mamma liker IKKE å treffe på bussen her som det er så dårlig plass i veien. Når ho møter bussen blir ho irritert.
Eg: Det stemmer det. Eg liker best å kjøre den andre vegen. Korleis merkar du at eg blir irritert?
Lillsøster: Når du møter på en buss sier du slik: ÅÅÅÅJAAA! Så her kommer DU! Det er jo KJEMPEFLOTT! (sagt med dryppande ironi i stemma)

Lillesøster si leselekse i haust

Hahahaha, det er ikkje nokon fare for at våre unger ikkje skjønnar ironi! Ironi er jo 90-talsungdommen sin favoritt; og eg er absolutt ikkje noko unntak! Og det er jo så sant! Når eg blir irritert i trafikken seier eg berre hyggelige ting. Eg gjør jo det! :)